Åpent hele året!

365 dager med opplevelser.

Se åpningstider og priser

Handlekurv

1967

Rundt andedammen (Foto: A.189.hansolav.39)

To gulpannede amazompapegøyer var blant Dyreparkens første attraksjoner i 1966. De hadde en fortid på sjøen, der de var lært opp av spanske sjøfolk. I Dyreparken forstod ingen hva de sa, før en sjømannsprest kom på besøk. Han kunne fortelle direktøren at papegøyene snakket som om de kom fra et spansk horehus.

Willi og bjørnene (Foto: A.075.tjom.16)

Bestyrer Willi Tjomsaas fotografert sammen med en av bjørnene. I Dyreparkens katalog for 1967, der dette bildet er hentet fra, opplyses det om at «Bjørnene i Dyreparken liker meget godt frukt, som epler, peanøtter, søtsaker og grønnsaker».

Nyhetens interesse (Uten foto)

I september 1967 er det totalt 10.000 besøkende, og da Kristiansand Dyrepark stenger for sesongen i slutten av november, har det vært flere gjester enn i den tradisjonsrike Dyreparken ved Oslo (hvor Tusenfryd ligger i dag).

Skal bare klemme litt hardt (Uten foto)

Det åpnes opp for at gjester kan klappe på marsvin og kaniner. Men tre av dyrene må etter hvert avlives fordi de har fått for hardhendt behandling av de besøkende.

Den talende ravn (Foto: A.017.valeur.04)

Den talende ravn: Den snakkesalige ravnen «Krompen» tilhørte opprinnelig Peter Valeur, før den kom til Dyreparken. Valeur lærte den raskt å si «Gomorren Pitter» og «Krompen er en grei kar». Snart utvidet ordforrådet seg til setninger som «Det er middag», «Hipp Huppa» og «Ja, ja. All right, ja, sier du det, ja, ja. Akkurat, ja».

Skotsk høylandskveg (A.121.jakob.26)

Skotsk høylandskveg var en av de første dyreartene i Dyreparken.

Sjefsskifte (Uten foto)

Willi Tjomsaas fratrer som bestyrer 29. desember 1967, og Edvard Moseid blir oppnevnt som hans etterfølger. Moseid innehar direktør-stillingen i nesten 32 år, fram til 1. desember 1999.

Frekke og slemme gjester (Uten foto)

«I den korte tiden Dyreparken har eksistert, har der årlig vært mennesker som dessverre finner sport i å trekke fjærene av Påfuglene. Husk at dette er fuglens stolte fjærprakt og fra naturens side nødvendig for å gjøre seg gjeldende under parringsleken». (Fra Dyreparkens brosjyre 1967).